opp og ned

Livet her er stadig opp og ned.
I gar kveld fikk jeg inn en kvinne (eller jente) pa 17 ar fra langtvekkistan. Placenta retinert i over 2 dogn. Hoyfebril. Hb 3.2. Familien Jehovas Vitne og nektet a gi blod. Faren reiste i protest da vi spurte. Hun selv var ikke i en tilstand der hun kunne uttrykke noen mening. Etisk dilemma. Men mitt etiske problem loste seg med at vi ikke hadde forlikelig blod tilgjengelig.
Da var det bare a fjerne placenta og hape pa det beste. Hun blodde bare litt.
I dag var hb 2.9. Hun var ikke sarlig sprek, men sa hun ville ha blod. Desverre kunne vi ikke skaffe mer en halv enhet (200 ml). Haper dette gar bra.

Men tirsdag mistet jeg en mor igjen. G7, P6 L1. Hun kom inn med fastkilt ansiktinnstilling. ( hodet hadde ikke rotert ferdig). Mormunnen utslettet. Fosteret dodt i lang tid. Sepsis, presjokk. Jeg klarte med stort besvar a forlose fosteret, men uterus ville ikke trekke seg sammen i det hele tatt. Jeg tomte uterus for blod med handa, det var akkurat som a stikke handa inn i en plastpose. Ingen muskeltonus i det hele tatt. Vi ga friskt blod, men hun blodde mer enn vi klarte fylle pa. Blodet tynt uten koagulasjon. 3 enheter blod var det vi hadde. Dette gikk ikke. Folelse av maktesloshet.